Snakker vi om framtida, er det gjerne verdenspolitikk og maktforskyvninger, teknologisk utvikling, kunstig intelligens eller grønn omstilling vi snakker om. Det er viktige og helt nødvendige samtaler. Men noen ganger kjenner jeg på en uro for at vi snakker forbi det som vil avgjøre hvordan vi faktisk vil oppleve framtida. For framtida er også mennesker og relasjoner, ikke bare systemer og strukturer.

 

 

Ikke som en kontrast til de store, tunge framtidsspørsmålene, men som en del av svaret. I en verden preget av økende tempo og uro, mer skjerm og mindre fysisk fellesskap, blir kultur og idrett en motkraft.

 

Som når ungdomsskoleelever fra hele Trøndelag sitter helt stille etter Riksteatrets Tilstander av unntak, en teaterforestilling om 22. juli. Ingen ser på mobilen, ingen prater. Et rom med unge mennesker oppdager at historien ikke bare skjedde, den angår dem og har betydning for den framtida de vil ha.

 

Eller når alle skoleelevene i Steinkjer samles på stadion under Ski-NM. For å heie på sine helter, få et glimt av Petter Northug, eller bare være sammen og dele opplevelsen, ha noe å snakke om og kunne si at «der var jeg».

 

Jeg tror framtida også formes i konsertøyeblikk der hele salen reiser seg, når kroppen reagerer før tanken og det kun er fellesskapet og tilstedeværelsen som teller.

 

Uansett hvor bærekraftig løsningen er eller hvor avansert teknologien blir, står alt og faller på mennesker som har det bra nok til å delta i samfunnet. Som orker å engasjere seg. Som kjenner tilhørighet og mening. Her spiller både kultur og idrett avgjørende roller, ikke som noen quick-fix, men som langsiktig samfunnsbygging.

 

Vi trenger å utvide forståelsen av hva framtidsarbeid er. Det er viktig å rigge oss for det som kommer, men vi kan ikke miste det menneskelige underveis. Utviklingen må ikke løpe fra oss, men skje med oss.

 

Nettopp derfor hører kultur og idrett hjemme på Framtidsfredag. Ikke i randsonen, men midt i samtalen.